Select Page

Marssamfunnet – utopi eller ei?

Mars hadde fasinert menneskene i århundrer. Det var skrevet fantasifulle bøker om marsboere og invasjon fra Mars. Mest kjent er kanskje Orson Wells’ dramatisering av Herbert George Wells’ Klodenes kamp. Radiohørespillet skapte panikk over store deler av USA i 1938. Da hadde man allerede i mange år spekulert på mulighetene for liv på Mars. Særlig etter at astronomen Giovanni Schiaparelli i 1877 mente å kunne påvise kanaler på Mars. Det tok lang tid før «kanalene» kunne bortforklares som rene optiske fenomener.

Etter hvert som utforskningen av Mars tok fart på slutten av 19. hundre tallet ble det likevel påvist geologiske strukturer som vanskelig kunne forklares som annet enn utørkede elveleier, noe som ga antakelser om mulighet for liv på et tidligere tidspunkt.

Det hadde tatt lang tid fra de første menneskene ble skutt opp i verdensrommet til de første landet på Mars. Først etter mange år med forberedelser, tok man det første steget mot en bosetning på planeten. Samtidig som man sendte romsonder til Mars og lot roboter utforske overflaten, testet man utstyr og mennesker gjennom langvarige opphold på romstasjoner og landinger på Månen.

Etablering av en forskningsstasjon på Månen hadde betydd et nytt gjennombrudd, men selv om man stadig utvidet virksomheten på Månen ga dette himmellegeme få muligheter for permanent bosetting.

Etter at de første menneskene hadde landet på Mars og kommet velberget tilbake hadde man langsomt, men sikker bygd ut forskningslaboratoriene der. Funnet av store mengder frosset vann hadde gitt grunnlag for å starte terraforming av Mars. Riktignok hadde det vært sterke etiske og politiske innvendinger mot en slik utvikling, men etter at et konsortium som omfattet alle som ønsket å delta (og som var villig til å betale sin andel), var alt klart og innvendingene stilnet. Eksperter mente det lot seg gjøre å finne og utnytte sjeldne mineraler til en bærekraftig bosetning.

Terraformingen hadde tatt to former. Dels en langsiktig prosess med sikte på å etablere atmosfære på hele Mars og dels en mer kortsiktig strategi som etablerte terraformer innenfor avgrensede områder. Det eksisterte nå flere kupler kalt domer. Innenfor disse var forholdene slik at mennesker kunne leve uten romdrakt og annet hemmende utstyr.

Romturismen hadde startet allerede med romstasjonen og hadde senere blitt utvidet til Månene. Men selv om kostnadene og risikoen etter hvert var blitt drastisk redusert, ga dette ikke grunnlag for den masseturismen man hadde forespeilet seg. Dette var på en måte en ond sirkel; høye kostnader ga få reisende, og få reisende førte til høye kostnader. Dessuten var kapasiteten på mottakerstedene sterkt begrenset.

I tillegg var opplevelsene sterkt begrenset. Riktignok fikk en oppleve vektløshet og muligheten til å se jorden utefra og turene på Månene hadde vært en suksess til å begynne med, men variasjonsmulighetene var få. Kostnadene sto ganske enkelt ikke i noe rimelig forhold til nytten særlig etter hvert som man fikk stadig mer imponerende livesendinger fra romstasjoner og Månene.

De permanente bosetningene på Mars ga helt andre muligheter. Riktignok var kostnadene høye, men etter hvert som trafikken mellom de to planetene hadde økt, var kostnadene overkommelig for ganske mange. En tur til Mars omfattet dessuten en mellomlanding på en romstasjon slik at man kunne få med seg de tidligste romstasjonene. Ettersom aktiviteten på Mars var mangeartet, ga det mulighet for langt flere opplevelser. Terraformingsprogrammet var i seg selv en opplevelse og besøk til gruvesamfunn og observatorier ga mange unike opplevelser.

Den mer permanente bosetningen gjorde det også mulig å etablere en infrastruktur mer tilpasset turistenes ønsker og behov og sett fra Marssamfunnets side ga turismen betydelige bidrag til økonomien deres. Så langt hadde prosjektet vært så vellykket at man opplevde at enkelte besøkende søkte om mulighet for mer permanent opphold.