Select Page

På romhotellet

I dag var fjerde dagen på romhotellet. I morgen var siste dag før avreise. De hadde spart i mange år til denne turen. Det hadde vært venteliste for å komme hit.

Etter en grundig medisinsk sjekk hadde de blitt akseptert som romturister. Før avreise hadde de gjennomgått både fysiske og mentale tester i tillegg til et intensivt kurs.

Turen opp hadde gått helt etter planen. De var et titalls personer med på denne turen. Selve oppskytingen hadde vært mindre belastende enn de fryktet. Riktignok hadde de merket g-kreftene ganske godt, men ingen kvalme eller andre ubehag hadde inntruffet.

Det hadde vært en fantastisk opplevelse å se jorden forsvinne mens himmelen ble stadig mørkere inntil den var helt sort med unntak av myriader ev stjerner. Mange flere og klarer stjerner enn det de hadde sett fra jorden selv en mørk vinternatt.

Romhotellet som var formet som et enormt hjul, ble med ett større ettersom de nærmet seg. På avstand kunne de se at det spant med betydelig fart, men etter hvert som romkapselen tilpasset sin bevegelse til hotellet virket det som det hang urørlig i det tomme rommet.

De visste at den roterende bevegelsen var nødvendig for å simulere tyngdekraften. Det var ingen fysiologisk fare forbundet med vektløshet i så kort periode som de skulle være i rommet, men vektløsheten innebar en rekke praktiske problemer som man hadde valgt å unngå.

Det hadde tatt flere tiår å få sendt opp og samlet alle de modulene som nå utgjorde hotellet. Og et betydelig antall år hadde gått med til å teste all utrustningen. Dette hadde vært uhell. Også med fatale utfall til å begynne med, men nå hadde det ikke inntruffet alvorlige ulykker på flere år.

Selve dokkingen hadde gått uten problemer. Det som hadde vært vanskeligst å venne seg til var fraværet av betjening. Selv om hotellet var rimelig trygt for kortere opphold, økte risikoen for permanente skader med oppholdets varighet. Bortsett fra enkelte operatører som ble skiftet med korte mellomrom var derfor nesten alle tjenester utført av automater og roboter.

Suiten deres lå ytterst på ringen slik at sentrifugalkraften som illuderte tyngdekraft fikk god virkning. De var riktignok betydelig lettere enn på jorden, men det var ikke snakk om å sveve vektløse omkring. Vektløshet hadde det fått oppleve på veien opp. De hadde et lite vindu ut mot verdensrommet. Vindusarealene var begrenset på grunn av strålingsfaren. Selv med det kunstige magnetfeltet som var tatt i bruk, kunne en ikke helt sikre seg mot den kosmiske strålingen.

Etter å ha bli ønsket velkommen om bord og gitt en kort orientering om praktiske forhold, hadde en robot vist dem veien til rommet. Dette var ikke en humanoid robot, men ganske enkelt en «kasse» på hjul som trillet i vei mens den ga enkle instruks.

Romhotellet roterte rundt jorden slik at de opplevde en slags natt når de oppholdt seg i jordskyggen. Ellers var solen mer dominerende på himmelen enn det de var vant til på jorden.

Den neste dagen hadde gått med til observasjon av planeter og romlegemer med en grundig orientering fra en ny robot. Maten var for øvrig førsteklasses selv om kjøkkenet var helautomatisert.

Dagen etter hadde mye av tiden gått med til å forberede romvandringen. Riktignok var de knyttet til hotellet med sikkerhetsline, men opplevelsen hadde vært enestående og ganske skremmende.

I dag hadde de tilbrakt mesteparten av tiden i romobservatoriet. Teleskoper gjorde det mulig å observere detaljer på månen og de nærmeste planetene. Enkelte asteroider var også synlig. Det som likevel gjorde mest inntrykk var ringene rundt Saturn. Med det utstyret som var ombord kunne en se hvordan sollyset ble reflekter fra tusenvis av iskrystaller.

Morgendagen ville i hovedsak gå med til å forberede tilbaketuren.