Select Page

Romturisme – Uforutsette utfordringer

En historie fra “virkeligheten”.

Det hadde begynt så bra. De hadde vært 10 stykker som hadde blitt godt kjent med hverandre gjennom de intensive forberedelsene til turen. De var alle klar over at turen innebar en viss risiko, men det var en enestående opplevelse som det ikke var mange forunt.

Åtte av deltakerne hadde betalt turen av egen lomme, mens to hadde vunnet deltakelse gjennom det store galakselotteriet.

Turen skulle gå til det nylig opprettede romhotellet. Hotellet var et resultat av samarbeid mellom alle de store romnasjonene. Opprinnelige hadde det vært en romstasjon for forskning som var blitt foreldet for dette formålet. Istedenfor å la stasjonen brenne opp i atmosfæren hadde noen sett muligheten for å bygge den om til hotell for romturisme. Det var nok av dem som ville betale for noen dagers opphold i verdensrommet.

Arbeidet hadde vært krevende, kostet store summer og tatt mange år, men nå sto det nye hotellet klart til å ta i mot de første turistene. I tillegg til alle de tekniske problemene som måtte løses, hadde det vært betydelige organisatoriske og juridiske problemer som måtte løses. Men nå regnet konsortiet som sto bak driften av romhotellet med å begynne å tjene penger. Alle var klar over viktigheten av at denne første turen ble vellykket. En fatal ulykke ville ikke bare være en katastrofe for de turistene det gikk ut over, men kunne bety falitt for hele prosjektet.

Ved siden av de 10 turistene hadde romhotellet en bemanning på 5 personer. Alle erfarne astronauter. Planen var at disse skulle skiftes ut hver annen måned. I løpet av denne perioden regnet man med å kunne ta i mot 3 turer med turister.

Oppskyting var blitt forsinket et par ganger. Først på grunn av tekniske problemer, senere på grunn av værforholdene. Men når den endelig fant sted hadde alt gått etter planen. Problemene hadde først oppstått ved forsøk på tilkobling til romhotellet. Det hadde ikke lyktes å få slusen mellom kapselen og stasjonen til å fungere som planlagt. Kapselen hadde festet seg, men det hadde vært umulig å utjevne trykket. En nødløsning hadde vært å la passasjerene være iført romdrakter under overføringen. Dette hadde vært tidkrevende og ressurskrevende, men til slutt var alle kommet velberget om bord i romstasjonen.

Det var imidlertid klart at det ville bli svært problematisk å returnere uten at koblingen ble fikset. Etter en grundig analyse var man kommet fram til at problemene skyltes en bolt som var blitt skadet ved forsøket på tilkobling og som derfor hindret at ventilene som skulle sørge for lufttette koblinger ikke fungerte som de skulle. Man hadde gjort flere forsøk på å utbedre skaden fra jorden uten å lykkes. En siste utvei var manuell reparasjon. Det betydde at minst en person måtte ikle seg romdrakt å begi seg ut i rommet. Den skadde bolten måtte fjernes og en ny monteres. Heldigvis fantes det reservedeler til det meste om bord. Det kunne høres enkelt ut, men det ville innebære flere vanskelige og risikofylte operasjoner.

Deltakerne var blitt informert om at det hadde oppstått alvorlige komplikasjoner, men de ble likevel beroliget med at alt var under kontroll og ville bli løst i god tid før de skulle returnere. Dette var en sannhet med modifikasjoner. Returen måtte skje til planlagt tid ellers kunne det bli problemer med å nå tilbake til planlagt landingssted. Greide man ikke å løse problemet i tide kunne man bli nødt til å forlene oppholdet med flere dager.

Første måtte en få løs den feilkoblede kapselen uten å påføre verken kapsel eller romstasjon ytterligere skader. Dette var den vanskeligste delen av operasjonen. Først på tredje forsøket lykkes man. Deretter var det ganske enkelt. Bolten ble løsnet og en ny kom på plass. Med kun få timers margin kunne returen startet og alle trekke et letthetens sukk.