Romturisme trenger sikkerhetsreguleringer for å virkelig ta av
I oppveksten var det å drømme om å besøke verdensrommet nettopp dét – en fjern drøm, vel vitende om kun noen få utvalgte, topptrente astronauter fikk muligheten til å reise ut i verdensrommet. Slik er det ikke lenger.
Oppskytningen av Crew Dragon Demo-2 markerte den første bemannede oppskytningen for SpaceX, og framtiden til kommersiell romturisme har aldri sett lysere ut. SpaceX’ oppskytning markerer starten på en ny æra innen romreiser, hvor kommersielle selskaper som Virgin Galactic og Blue Origin håper å fjerne skillet mellom astronauter og turister. Men til tross for den nye tidsalderen med kommersiell romturisme, mangler det meste av reguleringer for passasjersikkerhet. Det finnes få, eller ingen, standardiserte helse- og sikkerhetsrestriksjoner for private romselskaper.
For de fleste av oss trenger dette neppe bety noe med det første, ettersom prisen for å komme seg en tur ut i verdensrommet gjerne starter på flere titalls millioner norske kroner. Det er bare de rike som har råd til sånne priser. Den vanlige mannen i gata må vinne i lotto eller gjøre rent bord hos alle verdens beste live casino for å kunne svi av 20 millioner på en ukes ferie i verdensrommet.
I USA har lovgivning fra kongressen forhindret formelle sikkerhetssertifiseringer av romskip fram til minst 2023, men likevel utfører Virgin Galactic allerede testflyvninger på veien mot kommersielle tjenester. Faktisk har fornøyelsespark-karuseller som Space Mountain for øyeblikket strengere sikkerhetsreguleringer enn den kommersielle romturisme-bransjen. Dette stiller spørsmål rundt hvordan en hel bransje kan drive uten standarder for helse- og sikkerhet.
Det meste skjer i USA, så det er lovgivningen her vi har fokusert på. Kongressen i USA erkjente spørsmålet om sikkerhet ved romtrafikk først i 2004, da loven Commercial Space Launch Amendments Act (CSLAA) ble vedtatt. CSLAA påla Federal Aviation Administration (FAA) å regulere romturisme, men ila i tillegg FAA forbud mot å lage noen sikkerhetskrav de første åtte årene – for å gi rombransjen en reguleringsfri «læringsperiode». I løpet av denne læringsperioden fikk FAA lov til å gripe inn mot romsøppel som falt ned ved testing av kommersielle romskip, men når det kommer til passasjerenes sikkerhet har FAA kun fått lov til å begrense designfunksjoner og driftsrutiner som kan resultere i død eller alvorlig skade for passasjerene.
Etter hvert som tidslinjen for kommersiell romturisme ble forsinket, ble læringsperioden utvidet gjennom FAA Modernization and Reform Act i 2012, og Commercial Space Launch Competitiveness Act i 2015. Dermed ble den åtte år lange læringsperioden et 19 år langt vakuum. Fram til 1. oktober 2023 har FAA i praksis ingen myndighet til å regulere passasjersikkerheten, eller verifisere sikkerheten til kommersielle romskip. I stedet må byrået vente på en potensiell katastrofe før de får myndighet til å innføre meningsfulle og tilpassede standarder for passasjersikkerhet på romferder.
For øyeblikket kan FAA kun kreve at passasjerene blir informert om risikoen ved å reise ut i rommet, gjennom en forvirrende og muligens lite hensiktsmessig «informert samtykke»-rutine. Dette betyr generelt at passasjerene får informasjon om oppskytning og retur til jorda, opplysninger om at ingen kommersielle romskip kan bli godkjent av myndighetene på dette tidspunktet, og informasjon om kriseprotokoller ved tap av kabintrykk, eller ved brann i kabinen. Noe som mangler i FAAs retningslinjer er bestemte begreper som operatørene skal bruke for å kommunisere risiko, noe som innebærer at passasjerene ikke blir informert om den virkelige risikoen ved turen.
Et «informert samtykke» innebærer heller ikke å eksplisitt informere passasjerer om potensielle helserisikoer eller medisinske tilstander forbundet med romreiser, til tross for en voksende forståelse av de fysiologiske konsekvensene knyttet til mikrotyngdekraft og eksponering for stråling. FAAs egne retningslinjer foreslår at «romreiser eksponerer individer for et miljø som er langt mer farlig enn hva passasjerer ombord fly opplever». Til tross for NASA-astronauter må oppfylle fysiske krav på alt fra syn til blodtrykk, fokuserer FAAs retningslinjer i all hovedsak på sikkerheten til romskipet, mens medisinske spørreskjema, fysiske undersøkelser og laboratoriumsprøver kun er anbefalt, men ikke nødvendig. Disse gapende hullene i prosessen for «informert samtykke» understreker viktigheten av å prioritere sikkerheten til passasjerene før kommersiell romturisme starter opp for fullt.
FAAs begrensede evne til å pålegge sikkerhetsrestriksjoner inntil en alvorlig skade har oppstått, gjør at den kommersielle romindustrien befinner seg i en farlig posisjon i forhold til dødelige ulykker. I etterspillet av to Boeing Max 737-flyulykker ble tilliten til Boeings egne sertifiseringsprogram svekket, og tilliten til flyselskapet fikk seg en alvorlig knekk. En alvorlig ulykke på et romskip vil kunne få mange potensielle passasjerer til å tenke seg godt om, samtidig som bransjen kan bli kvelt av for strenge tiltak som myndighetene kan finne på å innføre etter en ulykke.
Flybransjens historie viser at økte sikkerhetsstandarder utgjør liten fare for innovasjonen. Et tiår etter at kongressen vedtok Air Commerce Act of 1926, som delte ut «flydyktighet-sertifikater» til gyldige flydesign som oppfylte sikkerhetskravene, var de første kommersielle flyselskapene i full drift. I stedet for å hindre innovasjon rundt kommersielle romreiser, kan sikkerhetsreguleringer faktisk øke offentlighetens tillit til bransjen.
Etter hvert som fristen for læringsperioden nærmer seg sitt utløp i 2023, vil mange utvilsomt jobbe for å forlenge læringsperioden slik at FAA ikke får innføre sikkerhetsreguleringer for romturisme. Men med den store framgangen som er gjort innen kommersiell romtrafikk de siste to tiårene, kan ikke passasjersikkerhet lenger utsettes. Akkurat som med flybransjen vil mer robuste helse- og sikkerhetsstandarder fra FAA nå være helt nødvendig dersom romturisme skal ta av i tiåret som kommer.